Et godt utgangspunkt for en rekke av våre planlagte tiltak er nettopp Vennskapshuset – eller “Det norske hus” – som er den mer korrekte betegnelse. Huset ligger i Gornji Milanovac – Vefsn kommunes vennskapskommune. Huset består av auditorium med plass til 100 personer, restaurant og møterom, samt et lite krigsmuseum i 2. etg., og er et allsidig brukshus med mange muligheter. I tillegg er det gjennom de årene huset har eksistert bygd opp en tradisjon for stor og mangfoldig aktivitet knyttet til huset. Huset som institusjon nyter dessuten stor respekt ikke bare i Serbia, men overalt i tidligere Jugoslavia. Huset fungerer på mange måter som et norsk kulturhus, og det er de færreste nordmenn som besøker Serbia som ikke er innom på besøk. I tillegg er huset og restauranten et populært møtested også for innbyggerne i Gornji Milanovac. Se bilder
Historien om vennskapshuset
av Arnt Tore Andersen
“Norsk jugoslavisk samband i 40 år” – Minnebok i anledning jubileumsmarkeringen 2010
NB: Teksten er opphavsrettslig beskyttet – videre bruk krever kildehenvisning
Fra norsk side ble ideen om et felles norsk/jugoslavisk stort kulturtiltak første gang lansert under Norsk/Jugoslavisk Sambands (NJS) årsmøte i Rognan i Saltdal våren 1984. Utgangspunktet var en debatt som dreide seg om å finne en eller annen måte å hedre minnet til Zjelko Takac på. Han var da nylig død og hadde gjennom mange år arbeidet intenst iherdig for å styrke vennskapssamarbeidet mellom Norge og Jugoslavia. Resultatet av denne debatten ble at daværende sambandsformann Osmund Faremo skulle ta kontankt med generalsekretær ?ivota Pirić i Jugoslavisk/Norsk Samband (JNS) for om mulig å komme frem til et felles tiltak. I løpet av meget kort tid resulterte dette i planene om et kulturhus i Gornji Milanovac i Serbia. Under årsmøtet i NJS i Narvik i april 1986 la så landsstyret frem ferdige tegninger og klare forslag til realisering. Huset var tegnet av den serbiske arkitekten Aleksandar Djokić.
SAMMENSMELTING
Forslaget innebar at den norske organisasjonen skulle sørge for innkjøp og utforming av husets tak-konstruksjoner samt av transport av disse til Gornji Milanovac. Omkostningene ville bli på ca 1. mill norske kroner. Kulturbygget skulle få en temmelig original konstruksjon, en sammensmelting av et norsk vikingeskip og en gammel serbisk skyss-stasjon. Hovedårsaken til at nettopp Gornji Milanovac ble valgt som lokaliseringssted for bygget skyldtes byens historiske posisjon og at mange av de jugoslaviske fangene i Norge under krigen kom fra denne byen og områdene omkring. Som vel kjent er, ble de to vennskapsorganisasjonene bygd på de kontaktene som ble stiftet da 4268 jugoslaviske fanger av tyskerne ble plassert i leire i Norge i årene 1942-45. I Gornji Milanovac var det allerede flere år tidligere reist en minnebauta over falne jugoslaviske fanger i Norge, dessuten bygd en kopi av den kjente “Serberhytta” i Rødsjøheia i Fosen.
UTFORDRING
For NJS ble byggtiltaket en mektig utfordring. Sambandskassen var omtrent bunnskrapt og grunnsteinen skulle legges ned allerede høsten 1986, og bygget innvies i september året etter! Det måtte handles raskt og ikke minst effektivt. Planene ble etter en meget god og saklig debatt enstemmig vedtatt og det ble også valgt finanskomité bestående av Osmund Faremo, Jon Jamtli og Arnt Tore Andersen med sistnevnte som formann. Omgående ble det igangsatt et landslotteri med en norskbygd tømmerhytte som hovedgevinst, dessuten gevinster gitt av flere kjente norske kunstnere. Også gavebrevaksjon ble satt i gang, dog uten den store responsen.
En rekke av NJS’s lokallagsledere og medlemmer gjorde meget god innsats i forbindelse med det nevnte landslotteriet. Flere kunne ha vært nevnt men da blir også noen lett glemt. Det er like vel ikke mulig å komme utenom den innsatsen lederen av Fosen lokallag, Gullbjørg Hegvik Hansen, la ned. Det viste seg nemlig at lotteri- og gavebrevinntektene ikke kom raskt nok inn til at NJS kunne innfri forpliktelsene som allerede var inngått med trekonstruksjonsleverandøren Moelven Bruk. Vi måtte gå veien om opptak av lån. Ørland Sparebank med støtte av sparebankene i Bjugn, Rissa og Stadsbygd sa seg villig til å gi et kortsiktig lån på kr 780.000 norske kroner til 13 prosent rente mot kausjon. Gullbjørg forhandlet og i løpet av et drøyt døgn maktet hun også å overlevere banken en liste med 13 kausjonister. Disse var Ingvald Løge, Per Gjelvold, Ragnar Jenssen, Tore Eidsaune, Bernhard Berg, Gerd Andersen, Alf Nebb, Gudmund Eide, Arnt Tore Andersen, Johan Solem, Bjarne Nilsen, Arnold Evensen og Gullbjørg selv. Hun hyret også inn byggmester Per Gjelvold som fagperson. Han reiste til Gornji Milanovac for å sette seg inn i forholdene og var flere ganger på besøk ved Moelven Bruk mens trekonstruksjonene ble produsert. Ved Moelven ble det senere hevdet at uten Per Gjelvolds medvirkning ville ikke bedriften ha maktet å levere de riktige konstruksjonene til rett tid. Dessverre døde Per før han fikk den anerkjennelsen ha burde ha fått. Gullbjørg medvirket også til at Norske Statsbaner (NSB) gratis fraktet konstruksjonene fra Moelven til Kornsjø i Sverige. Derfra og til Gornji Milanovac ble frakten på 7-8 jernbanevogner bekostet av NJS. Det ble noe trøbbel og forsinkelser på visse grenseoverganger, men frem kom frakten og huset bygd!
EFFEKTIVT
Det var nok flere av de nevnte kausjonistene som næret en viss frykt for at Sambandet ikke skulle makte forpliktelsene overfor bankene. Men medlemmenes innsats, samt et bidrag fra fra Staten på kr 400.000, resulterte i at det store lånet ble innfridd, og kausjonistene kjent ansvarsfrie, allerede før åpningen av huset i september 1987! Vi kunne fritt puste ut.
Gullbjørg hadde også en sterk finger med i spillet omkring det nevnte bidraget fra Staten. Etter utallige forsøk pr. telefon fikk hun direkte kontakt med statsminister Gro Harlem Brundtlands statssekretær. Dette resulterte i at det raskt ble bevilget oss kr. 400.000 via Utenriksdepartementets kulturavdeling. NJS’s totale bidrag til realisering av Vennskapshuset kom til slutt på kr 1.180.000. Dette utgjorde den gangen ca 20 prosent av husets totale verdi.
Huset ble altså offisielt innviet i september 1987, kun halvannet år etter NJS’s endelige årsmøtevedtak om medvirkning. Dette forteller klart at det ble jobbet iherdig og effektivt både på norsk og ikke minst jugoslavisk side. Åpningen ble forøvrig foretatt i nærvær av et publikum på ca 20.000 hvorav ca 100 var nordmenn med daværende kulturminister Halvard Bakke i spissen. Knapt noen av oss som var til stede vil glemme denne dagen.
NYE HÅP
Hensikten med realiseringen av Vennskapshuset i Gornji Milanovac var å styrke det kulturelle samarbeidet mellom Norge og det daværende Jugoslavia. Gjennom museale tiltak, litteratur- og kunstsamlinger samt foredragsvirksomhet mm skulle det i huset gis en bred fremstilling av de to folks fortid og nåtid. Besøkende skulle kunne lære noe om de to lands natur og næringsliv samt kulturell og sosial utvikling. I Vennskapshuset skulle en også lett kunne informeres om bakgrunnen for det spesielle vennskapet og samarbeidet som oppsto mellom Norge og Jugoslavia etter 2. verdenskrig.
Flere av disse intensjonene ble oppfylt allerede da huset ble åpnet for 20 år siden. Dog er det ikke til å legge skjul på at den senere utviklingen ikke har gått som den gangen tenkt eller ønsket. Dette skyldes selvsagt de tragiske begivenhetene som fant sted på Balkan i 1990-årene. I jubileumsåret 2009 ser vi imidlertid klare lysninger som tenner lyse håp om at huset skal bli både det symbolske og praktiske tiltak på vennskap og kulturelt samarbeid slik vi en gang mente. Ved jubileet synes artikkelforfatteren også at det er all grunn til å gi JNS honnør for at organisasjonen tross meget vanskelige tider har maktet å holde dette unike Vennskapshuset intakt og i god stand.